Innvandrer gutten som begynte i første klasse, spurte raskt læreren gebrokkent: "Hvor er bønnerommet"? Læreren ble selvsagt litt satt ut, men repliserte raskt: Det skal vi snakke om litt etterpå, Ali. !
Oppdratt som jeg er i god KFUK/M ånd, gjør jeg mine tanker om dette. Og tankene går tilbake . Til bestemor som sang sine salmer, til bibelen hennes som lå på bordet på gamlehjemmet, sammen med ukens Hjemmet og Norsk Ukeblad. ( forøvrig et koselig to manns rom, med to forskjellige sove alkover, en liten stue og et toalett) Troen lå alltid på lur i oppveksten. Den VAR der, og slo ut i full blomst i konfirmasjons alderen, da Helga ( nå Preses Helga) var sterk og flott ungdomsleder. Morten, sjarmerende, karismatisk, glimt i øyet, Bottolv, ja de var mange som satte sitt preg på Ungdoms arbeidet i Landås kirke den gangen. Kanskje er det derfor min datter faktisk heter Helga , fordi at dette møtet i ungdommen satte sterke og flotte spor?
Tilbake til Ali. Hvor er bønne rommet....?
I dag begynner mitt ene barnebarn på skolen. Dvs ikke helt på ordentlig, bare to førskole dager. Og i morgen, skal mormor få være med. Jeg har allerede fått stolt bilde på mms fra min svigersønn, og jeg må innrømme det, fikk en klump i halsen da. Min datter fortalte at på foreldremøtet i går, ble flere "Ali " navn lest opp, men det var ingen "Ali" foreldre tilstede på foreldre møtet. Kanskje kunne de ikke lese innbydelsen de hadde fått? Kanskje var det ingen som sjekket ut, om de kunne lese det - om de hadde fått det eller... Noen ting tar man bare for gitt.
Kommer noen i den klassen til å spørre etter et bønne rom? Mange av våre muslimske nye landsmenn, er forankret i en tro som gir dem stor trygghet. Kanskje var det dette, vesle Ali spurte om: Hvor er det rommet, som gir meg trygghet, her er det så fremmed.... så mange barn som snakker så fremmed , så fort og som kjenner hverandre - hvor er bønnerommet...
Bønne rommet som gir trygghet..
Gjennom mange år som både pedagog og styrer i barnehage, så har jeg vært svært opptatt av dette: Dersom et mennekse skal få toleranse for andre menneskers bønne rom, så må det bli kjent i sitt eget bønne rom. Med det mener jeg: At det å ha trygghet på eget ståsted, er så ufattelig viktig. Derfor var min argumentasjon til foreldre som kommenterte at vi sang bordvers, at vi tok opp alle høytidene osv - vi må la barna få vite hva som er vår basis religion i Norge. Ikke at de nødvendigvis skal eie den selv - men de skal ha lært om den. Det vil gi dem en plattform til å forstå andre. Er ikke dette basalt?
Derfor har jeg aldri forstått foreldre som på død og liv vil ta ungene vekk fra religions fagene i skolen. Det er ikke snakk om forkynnelse , det er snakk om å bygge trygghet...
Derfor skal Ali få mulighet til sitt bønne rom. Og kanskje det også kunne vært et annet bønnerom? Med noen symboler på veggene som ungene kunne lage selv? Et "stille" rom? Et rom å gå inn i når man var lei seg, ville være litt alene osv..
"Ka e du redd for", synger Sigvart Dagsland , sammen med Karoline. Er vi redd for dette?
Hva er det med troen vår - slik at den er blitt forvandlet og forlatt og omgjort til det ukjennelige.
Englefjas og en åndelighet som er fjernt fra det som var.
Troen vår er blitt så personlig, at den ikke merkes i livene våre. Den er på innsiden, og vi tror det er nok.
DET ER DET IKKE !
Troen på Kristus, er revolusjonerende. Som Rune Larsen en gang sa: Jesus var den første pasifist.
Han sa: Elsk den som hater dere, be for de som forfølger dere. Rune sa også en annen ting: Troen ligger i beina. Hvis ikke din tro på at du er et tilgitt menneske for Kristus sin skyld, får konsekvenser i livet ditt - ja, da er det en død tro. Mennekser som tror , skal jobbe for å være lys og salt i verden.. Og hvis saltet mister sin kraft, hva skal det da saltes med?
Hvor for er det blitt slik at kjendiser, berømte personer lager sin egen tro? For meg virker det slik at det er ufarlig og godt. Det gir egen kraft og gode følelser, engler henger både her og der, man samler på dem, gir dem i gave og henger dem på vegger og speil...
Men møtet med meg selv , i lys av det som skjedde i Getsemane - skaker meg opp, utfordrer meg - stiller meg til regnskap - og det er bare et ord å si: Nåde, nåde..
Dette ble mer personlig enn det var tenkt - igjen, la Ali få sitt bønne rom. Og la oss alle - finne våre egne bønne rom, og den kraft og trygghet som ligger i det å være et menneske som må knele...
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar